Bergensmalere i Paris 1920

I de første tiårene av 1900-tallet var kunstlivet i Bergen dominert av to kunstnere: Nikolai Astrup og Bernt Tunold. De malerne som kom etter dem her i byen, tråkket først i deres fotspor, men reiste siden – rundt 1920 – til den byen som da dominerte kunsten: Paris.

I Paris var det særlig én kunstner som virket som en magnet på unge malere, André Lhôte (1885–1962). Til ham reiste syv bergenskunstnere og alle disse kom til å prege hjembyens kunstliv i mellomkrigstiden.

Særlig gjaldt det ham som vi kan kalle Bergensskolens leder, Nils Krantz, som utgjør hovedpersonen i utstillingen, omkranset av det kunstneriske miljøet som var rundt ham i disse årene.

Et nytt formspråk

I Lhôtes atelier fikk de tilreisende kunstnerne innføring i det nye formspråket kubisme, men i en mer moderat variant enn hos pionérene Pablo Picasso og Georges Braque. Dette åpnet for å gi gjenkjennelige motiver en moderne, kubiserende form.

I Paris møtte Krantz sin gode venn Leon Aurdal, som hadde etablert seg som kunstner i Oslo. Begge ble sterkt influert av Lhôte, men så skiltes deres veier. Krantz reiste hjem til Bergen og fortsatte livet ut å male på Lhôtes maner, mens Aurdal vendte tilbake til Oslo og endret etter hvert formspråk mot det som ble hovedstadsnormen: inspirert av Henri Matisse.

Berettiget kritikk?

Matisse-elevene var først og fremst opptatt av farge og å anvende det man kalte et «nasjonalt fargesyn».

Sett fra Oslo hang de bergenske Lhôte-elevene fast i et etter hvert foreldet formspråk. De gangene de stilte ut i Oslo, ble de sablet ned. Men var kritikken berettiget?

I dag er både Matisse- og Lhôte-elevene for lengst fortid, og det gjør at vi kan se med nye øyne på Bergens mellomkrigskunst.