Fra samlingen: Praktstykker i Art Nouveau

Mange av disse gjenstandene stammer fra den legendariske Pariserutstillingen i 1900, hvor daværende museumsdirektør Johan Bøgh (1848-1933) kjøpte inn praktstykker i keramikk, glass, metall, tre og tekstil.

Vestlandske Kunstindustrimuseum – som Kode het den gangen – klarte å sikre seg 30 innkjøp fra Frankrike, Danmark, Sverige, England, Østerrike og USA.

Samtlige av disse var utført i art nouveau eller jugendstil, som var «den nye stilen» i Europa rundt forrige århundreskifte.

Et verdensmarked i miniatyr

På siste halvdel av 1800-tallet var verdensutstillingene viktige fora for de nyeste tendensene innenfor kunsthåndverk.

Verdens første verdensutstilling, The Great Exhibition of the works of industries of all nations, ble avholdt i Londons Hyde Park i 1851.

Her samlet man vareproduksjonen fra alle verdens land på ett sted, i en begrenset periode.

Det var startskuddet for en bølge av internasjonale utstillinger som ble arrangert omkring i verden på siste del av 1800-tallet.

Paris var den byen som avholdt verdensutstilling flest ganger: i 1855, 1867, 1878, 1889 og i 1900.

Utstillingene hadde en tendens å sammenfalle med jubileer av ulikt slag, og 1900 var et symboltungt årstall. Det representerte overgangen til et nytt århundre, som man håpet skulle bli en gylden tidsalder som ville stå i teknologien og fremskrittets tegn.

1900-utstillingen var den største av alle franske verdensutstillinger. I Paris’ sentrum hadde man bygget en midlertidig drømmeby, hvor man samlet 80 000 utstillere fra 60 forskjellige land, fordelt utover den franske hovedstaden.

Pariserutstillingen var ikke bare en enestående mulighet til å se all verdens vidundere. Den var også en unik arena for å gjøre innkjøp til de europeiske kunstindustrimuseene.

For verdensutstillingene fungerte som et verdensmarked i miniatyr, et midlertidig stormagasin hvor museumsansatte fra hele Europa kunne kjøpe det fremste av moderne kunsthåndverk til sine respektive museer.

At dette var en unik mulighet forsto man i Bergen.

En satte i gang en kronerulling blant byens bedrestilte borgerskap for å sikre Vestlandske Kunstindustrimuseum større innkjøpsmidler.

Under ledelse av museets store velgjører, forretningsmannen Christian G. Sundt (1816-1901), klarte man å samle sammen et ekstraordinært innkjøpsbudsjett på 6500 kroner, med bidrag fra Sofie Jebsen, Kathinka Wallendahl og Rasmus Meyer.

Til sammenligning hadde museet i 1899 bare 3500 kroner til disposisjon på det ordinære innkjøpsbudsjettet (!). Dette gjorde det mulig for direktør Bøgh kunne reise til Paris for å sikre Bergen det beste av moderne formgivning.

Stasmøbel i den nye stil

Halvparten av Bøghs innkjøp var av fransk opprinnelse. Dette var naturlig siden utstillingen ble avholdt i Paris, og vertslandet opptok halvparten av utstillingsarealet.

Samtidig signaliserte andelen franske innkjøp landets lederposisjon innenfor kunsthåndverket. På slutten av 1800-tallet var møbelkunsten den samlingsgruppen med høyest status i kunstindustrimuseenes samlinger, og Bøgh var særlig begeistret for arbeidene til den franske møbelprodusenten Majorelle Frères.

Talende glass fra Nancy

Et annet bysbarn av Majorelle på utstillingen var Émilé Gallé (1846-1904). Han hadde i et drøyt tiår vært Europas ledende glasskunstner, og Bøgh lykkes i å anskaffe en likørkaraffel til museet.

Et kjennetegn ved Gallés arbeider er ideen om «talende glass» (fr. verrieres parlantes), hvor glasset ble formgitt ut ifra en tanke om at kunstens essens ligger i ord eller tekst.

Parisisk smykkekunst og elegante sølvarbeider

Et tredje område som Bøgh prioriterte var franske gull- og sølvarbeider.

Helt siden grunnleggelsen i 1887 hadde gullsmedkunsten hatt høy prioritet i museets innsamlingspolitikk, og Bøgh anskaffet flere arbeider fra juveleren Maison Vever.

Dette inkluderte en elegant beltespenne i gull, dekorert med sjasminer i blekrosa emalje, samt en hårpynt i skilpaddeskall med tre sarte snøklokker.

Han begrenset seg ikke bare til smykkekunst, men også korpusarbeider i sølv.

Bøgh skrev at:

Sølvdesign av dansk stjernearkitekt

Et annet land som gjorde seg sterkt bemerket på 1900-utstillingen var Danmark, som høstet mye ros for sitt bidrag i kunstindustripalasset på Invalides-esplanaden.

Landet hadde mønstret en stor utstilling av keramikk, møbler, sølv, musikkinstrumenter og fotografier. På denne tiden hadde flere danske arkitekter og billedkunstnere begynt å interessere seg for kunsthåndverket, og ønsket å stoppe det de anså var et smaksforfall i samtidens formgivning.

Det fremste eksemplet på denne tendensen var arkitekten Thorvald Bindesbøll (1846-1908). Han var en av Danmarks mest markante kunstnerpersonligheter i årene rundt 1900, og virket innenfor mange ulike kunstarter.

Bindesbøll designet tekstiler, keramikk, bokkunst og møbler, og blant hans mest kjente arbeider er logoen til Carlsberg bryggeri.

Kunstporselen fra København

De to københavnske porselensfabrikkene fikk også stor oppmerksomhet for sine bidrag.

Bøgh var særlig begeistret for Bing & Grøndahl som hadde: «ført nye Kræfter i Ilden og søgt at bryde nye Baner».

Æren for denne utviklingen tilskrev han fabrikkens kunstneriske leder, maleren Jens Ferdinand Willumsen (1863-1958), som hadde blitt ansatt for å fornye porselensarbeidene til fabrikken. Han ledet et kollegium med en rekke talentfulle kunstnere, men samarbeidet mellom dem var tidvis meget turbulent.

Derfor vekslet fabrikkens 1900-kolleksjon mellom å reflektere den enkeltes individuelle særpreg og Willumsens kunstneriske linje.

Prydglass i regnbueskinn

Det store høydepunktet i den amerikanske avdelingen var bidraget til glasskunstneren Louis Comfort Tiffany (1848-1933).

Han var sønn av Charles Lewis Tiffany (1812-1902), som hadde grunnlagt det berømte gullsmedfirmaet Tiffany & Co i New York.

I 1879 etablerte Tiffany Jr. egen glassproduksjon, hvor han eksperimenterte med materialets visuelle og tekniske muligheter.

På 1900-utstillingen ble Tiffanys glassarbeider møtt med internasjonale jubelrop. De ble innkjøpt Luxembourg- og Sèvres-museet i Paris, Museum für Kunst und Gewerbe i Hamburg, samt alle de tre norske kunstindustrimuseene.

Bøgh skrev begeistret om hvordan Tiffanys arbeider

Fra Frankrikes hovedstad til magasinet

Den legendariske Pariserutstillingen lukket sine dører for publikum den 12. november 1900. Innen kort tid var den monumentale utstillingsarkitekturen revet og de utstilte gjenstandene sendt til sine nye eiere.

Innkjøpene ankom Bergen i mai 1901, og ble umiddelbart ble utstilt i Permanenten. Bøgh publiserte også en grundig gjennomgang av utstillingen i Vestlandske Kunstindustrimuseums årbok.

Imidlertid varte ikke begeistringen for disse gjenstandene særlig lenge. Etter første verdenskrig ble art nouveau raskt oppfattet som et mislykket forsøk på å etablere en «ny kunst», og mange av dem ble plassert på magasin.

Det var først i etterkrigstiden at art nouveau fikk en mer positiv vurdering blant norske og internasjonale kunsthistorikerne.

Det skyldes blant annet forskningen til bergenseren Stephan Tschudi-Madsen (1923-2007).

I 1956 ble hans epokegjørende doktorgrad Sources of Art Nouveau publisert, og fikk stor oppmerksomhet i samtiden. Her analyserte han mange av Vestlandske Kunstindustrimuseums innkjøp på Pariserutstillingen, og publiserte en rekke bilder fra vår samling.

I dag regnes Bøghs innkjøp som en av Kodes mest betydningsfulle skatter fra forrige århundreskifte.

Det var første gang museet kjøpte internasjonalt samtidskunsthåndverk i stor skala – og gjennom disse gjenstandene brakte det fremste av verden til Bergen!