Hvem var Olea Crøger?

Oppvokst med kunnskap

Olea Crøger ble født i 1801, og var datter av Helle Margrethe Neumann og sogneprest Johannes Crøger i Heddal.

Det var i barndomshjemmet Crøger hadde de første møtene med norsk folkekultur.

Hun fikk undervisning av sin mor i sang og musikk og «kvindelige Netheder». Faren var en til tider omstridt prest. Han hadde blant annet et stort bibliotek, og fungerte i tillegg til å være prest også som vaksinatør og til hjelp for syke.

Under Torvslaget i Christiania i 1829 var Crøger til stede. Her kunne hun blitt arrestert, men slapp så vidt unna. I Christiania lærte hun fransk, tegning og musikk.

En tid var hun forlovet med Johan Landstad, bror til salmedikteren og folkeminnesamleren Magnus B. Landstad. Hun brøt forlovelsen da hun var ubemidlet og han militær, den gang en håpløs situasjon.

Crøger underviste senere i språk og musikk, i tillegg til søm, kunstvev og maling. Spesielt dyktig var hun til å male akvareller.

Midt i det nasjonale gjennombruddet

Olea Crøger ble en av de første som systematisk samlet inn folkeminner og folkemelodier i Norge, fra cirka 1839-40. Hun samlet spesielt inn i områdene Heddal, Morgedal, Kviteseid og Seljord.

Dette er tidspunktet som gjerne kalles «det nasjonale gjennombrudd», en karakteristikk av det tematiske innholdet i norsk kultur på 1840-50-årene.

En søkte tilbake til folkelige tradisjoner, for å kunne definere det norske. Begrepet knyttes gjerne til nasjonalromantikken.

Det var altså Crøger som førte Magnus Brostrup Landstad inn i folkeviseverdenen, og som overbeviste Jørgen Moe om at det fantes en egen norsk balladetradisjon.

Hun overlot det meste av sine samlinger til Landstad og komponisten Ludvig Mathias Lindeman. Dette ble utgitt i hefteform som «Norske Folkeviser» fra ca. 1852, men her er hun så vidt nevnt i forordet:

Disse folkevisene inspirerte blant annet Edvard Grieg, og Grieg refererer mye til Lindeman i sine brev.

Grieg visste sannsynligvis ikke at det meste av melodimaterialet var samlet av Olea Crøger.

Crøger, Bull og Myllarguten

Olea Crøger møtte nok ikke Edvard Grieg, og det er usikkert om hun noen gang møtte Ole Bull, men det er mulig.

Både Olea Crøger og Ole Bull møtte Myllarguten, og Bull skrev ned flere av Myllargutens slåtter. Bull fikk Myllarguten til å holde konserter i Bergen og i Christiania, og han sørget for ordentlig honorar for konsertene.

Etter konsertene i Christiania skulle Myllarguten ha utbetalt et honorar på hele 490 spesidaler. Bull var redd for at Myllarguten skulle rote bort pengene før han kom hjem til sin kone Ingebjørg, og sendte derfor pengene til Formannskapet i Vinje kommune. På denne måten fikk Ingebjørg penger til familien.

«Sjølvgløymingskunst»

Crøger samlet for seg selv og delte gjerne. Hun tenkte alltid at det tjener saken.

Med stor offervilje og «sjølvgløymingskunst» sang hun og presenterte folkeminnesamleren og komponisten L.M. Lindeman for kvedere.

Hun lot Lindeman også skrive av det hun hadde skrevet ned, uten tanke på «æreminken».

Crøger reiste mye rundt og sang for folk, og samtidig fikk hun folk til å synge for seg. Hun besøkte gården Øian, og her sang hun for Gunhild Øian, og Gunhild sang for henne.

Her fikk Crøger høre både kjente og ukjente sanger. Hun ville gjerne komme tilbake til Gunnhild for å skrive ned de sangene som hun ikke kjente, men da lo Gunnhild: «Du kan vel ikke skrive toner!»

Crøger kunne lese noter, men det er usikkert om hun kunne skrive noter. Når hun skrev ned melodiene, brukte hun instrumentet salmodikon til notasjon, en slags siffernoteskrift.

Selvstendig gårdskvinne

Crøger var kjent for å være «lite kvinnelig», og altfor selvstendig og bestemt i sine meninger.

I 1839 flyttet hun sammen med sine to ugifte søstre Karen og Bodil til den gamle lensmannsgården Hegnin i Seljord, og de drev denne gården sammen.

Crøger inviterte ofte «kildene» hjem til gården og sørget for å traktere dem med god mat og drikke. På denne måten fikk hun tilgang til folkeviser og materiale som ellers sannsynligvis hadde blitt borte.

Ettermæle

Olea Crøger døde på sykehus i Christiania i 1855, bare 54 år gammel av «kolik».

Crøger er ikke så kjent her på Vestlandet, men ved Heddal kirke er det reist en minnestøtte over henne, og på prestegården i Heddal finner vi en statue av Olea Crøger. I Skien er det en gate som heter Olea Crøgers vei.