Faglige innblikk
Sæveruds første komposisjon
Harald Sæverud. Ukjent årstall. Ukjent fotograf.
Under ukens søndagskonsert kan du høre Filip Michalak spille blant annet verker av Harald Sæverud og Carl Nielsen.
Carl Nielsen var en særlig viktig støttespiller for Sæverud tidlig i hans karriere, og var spesielt begeistret for nettopp hans «Fem capricci», op. 1.
Her kan du lese mer om dette verket, og kontakten mellom de to komponistene.
Opus 1 – den første offisielle komposisjonen. Lenge før «Rondo amoroso» og «Kjempeviseslåtten», lenge før de tre krigssymfoniene og Siljustøl –alt det som i dag er sentrale deler av selve Sæverud-mytologien.
De små pianostykkene «Fem capricci» ble komponert av «den unge begavede Bergenser Harald Sæverud», som Bergens Aftenblad formulerte det i 1921.
Hva er det som møter oss i dette verket? Hvem var denne unge, begavede bergenseren?
Den unge komponisten
Harald Sæverud ble tidlig grepet av musikken. De eldre søsknene spilte også musikk, men det var tydelig at Harald hadde et spesielt anlegg for det.
Allerede åtte-ni år gammel komponerte han stykket «Hønens død», som han senere omtalte som sitt «første lille opus».
Flere små og store komposisjoner kom til gjennom ungdomstiden, og i 1915 avbrøt han skolegangen ved Bergen Katedralskole for å vie seg fullt og helt til musikken.
Rundt 20 år gammel komponerte han samlingen «Fem capricci». Han var student ved Musikkakademiet i Bergen, med Borghild Holmsen som lærer. Holmsen var selv komponist, men livnærte seg som pianolærer, musikkpedagog og skribent.
Selv om Sæverud gjerne sa at han var selvlært som komponist, må Holmsen ha hatt en viss betydning for ham – «Fem capricci» er nemlig tilegnet henne. Særlig interessant er det å merke seg at også hun komponerte et stykke med tittelen «Capriccio».
«Fem capricci» er et utpreget ungdomsverk, samtidig som den peker fram mot musikken han senere skulle lage.
Det er en ambisiøs og egenrådig komponist som melder sin ankomst. Musikken er kraftfull og ekspressiv, men også underfundig og spøkefull.
Det første stykket starter hektisk, omtrent som en fugl som flakser med vingene før den brått setter seg ned. Med sine plutselige stemningsskifter og ubestemmelige tonalitet, er dette det kanskje minst tilgjengelige stykket i samlingen – Sæverud forsøker åpenbart ikke å innynde seg hos lytteren.
Dette stykket er representativt for betegnelsen «capriccio», som gjerne brukes om stykker som er henkastede og utprøvende i formen, preget av innfall og humor, og ofte teknisk krevende å spille.
På sett og vis var dette et perfekt format for Sæveruds spesielle kunstneriske temperament. Det uforutsigbare og lunefulle uttrykket skulle prege musikken hans gjennom hele livet.
Den sæverudske stilen kunne være drøy kost for enkelte, og ikke alle skjønte hva den unge bergenseren drev på med. Men mange så et lysende talent i ham – blant dem en av Nordens fremste komponister, Carl Nielsen.
Carl Nielsen, cirka 1900. Ukjent fotograf.
«Bach i vår tid»
Den danske symfonikeren Carl Nielsen var blitt begeistret etter å ha hørte Sæveruds første symfoni i Göteborg i 1921. Han sendte et brev til Sæverud hvor han uttrykte sin støtte:
«Deres Komposition var istand til at holde min interesse fast fra første til sidste takt, noget der hender mig ret sjeldent. […] Jeg venter mig meget af Dem, og om Deres menneskelige Karakter og Skæbne ikke lider Afbræk skal det nok vise sig at mine Forventninger er berettiget. Derfor: Vær kun trøstig, selv om De skulde få Modgang og Modstand!!!»
Nielsen hadde i sin tid selv fått en støtteerklæring fra Edvard Grieg, og ville nå gjøre det samme overfor en annen ung komponist. For Sæverud var Nielsen et viktig forbilde, så det må ha vært en enorm bekreftelse.
De to komponistene møttes i 1923, da Nielsen var i Bergen for å dirigere egne verk med Harmonien. Nielsen skal da ha sagt at han hadde blitt så fascinert av Sæveruds fem capricci at han i løpet av en 14 dagers periode ikke hadde spilt noe annet. Han mente det var som å høre «Bach i vår tid».
Dette er en treffende beskrivelse av pianosamlingen. Spesielt i Sæveruds capriccio nr. 2 og 3 kan man høre et tydelig slektskap til Bach: Begge stykkene har partier som imiterer barokkens kontrapunktiske stil.
Men Sæverud driver ikke med ren pastisj. Mot slutten av tredje capriccio hører vi et fascinerende eksempel på hvordan han setter et moderne preg på Bach, der et tostemmig parti i barokk stil plutselig ender opp i en løpsk, «cakewalk»-aktig nedgang.
Bekreftelsen fra Carl Nielsen ble en definerende hendelse i Sæveruds liv. I et intervju med NRK i 1972 la den 75-årige Sæverud vekt på betydningen dette hadde hatt for ham:
Det var Carl Nielsen som gjorde meg oppmerksom på at jeg allerede som tenåring var inne på min egen form, ved at det var linjene som betød [noe] for meg, og de klangene som kommer frem når linjene møtes, det mener jeg er den ideelle klang.
Det Carl Nielsen hørte i Sæveruds musikk var altså viktigheten av linjene, melodiene.
Melodiføring var et viktig element også i Carl Nielsens musikk, og også han utforsket barokkens former i denne perioden. Kanskje så han en åndsfrende i Harald Sæverud?
Et godt eksempel hos Carl Nielsen er hans stykke «Chaconne», som på sett og vis også bringer Bach inn i samtiden.
Både «Fem capricci» og «Chaconne» kan ses som eksponenter for en skandinavisk neoklassisisme – og søndag får vi altså høre begge framført av Filip Michalak i storstuen på Siljustøl.