Nyheter
Tora Augestad om Pierrot Lunaire
Tora Augestad. Foto: Thomas Kolbein Bjork Olsen
Lørdag 17. februar framfører Tora Augestad «Pierrot Lunaire» i Troldsalen.
Dette blir langt ifra første gang den bergenske sangeren og skuespilleren framfører Schönbergs banebrytende mesterverk.
– Det blir bare rarere og rarere, sier hun om hvordan hun opplever verket.
Fakta om verket
Pierrot Lunaire er et melodrama av Arnold Schönberg, med 21 tonedikt basert på Albert Girauds diktsyklus fra 1884, ved samme navn
Diktene er en reise gjennom klovnen Pierrots indre verden, kjent som en slags taus og komisk pantomimefigur fra franske Commedia dell’Arte
Verket regnes som et av de viktigste verkene i det 20 århundre
Verket ble uroppført i Berlin i 1912
Schönberg var den første komponisten til å komponere atonal musikk, og verket er atonalt, men altså ikke i Schönbergs kjente tolvtone-teknikk, som han tok i bruk først i 1921
Verket er skrevet for sangteknikken Sprechgesang (tysk for snakkesang)
Verket har også gitt navn til typen ensemble som framfører det: Et Pierrot-ensemble består av fløyte, klarinett, fiolin, cello og piano, med en sanger
Bergensfødte Tora Augestad er kjent for sin allsidighet og uttrykksfulle stemme, og har markert seg som en sentral figur innenfor både den klassiske og moderne musikkscenen.
Vi tok en telefon til Augestad, for å snakke litt om verket hun skal framføre sammen med BIT20 og Halldis Rønning.
Hvordan vil hun beskrive Pierrot Lunaire?
Augestad framhever ulike sider ved verket som gjør det spesielt.
– Det er mye som fascinerer med Pierrot Lunaire. Det er et banebrytende verk mye på grunn av talesangen. Han skrev verket til kabaretisten Albertine Zehme, som faktisk bestilte verket. Verket er atonalt, men her er også noen vakre strekk, mener hun.
– Den formidler også en ganske rar tekst. Egentlig er det franske dikt, oversatt til tysk. På fransk rimer alt, på tysk gjør det ikke det. Da har du tatt bort et viktig grep. Dette gjør teksten enda mer moderne.
Hva handler diktene om?
– Figuren Pierrot beskrives i noen av satsene, men månen er et viktig symbol her. Det er mest beskrivelser av ulike typer månegalskap, i et blomstrende og litt hallusinerende språk.
Som i den første sangen: «Vinen som en drikker med øynene, blir øst ned i bølger av månen om natten».
Her er bilder av små mareritt eller melankolske assosiasjoner, her er panikk, angst, kjærlighetssorg, galskap: Jeg er ganske crazy når jeg framfører dette, liksom, sier Augestad.
Må vi som kommer på konserten 17. februar kunne tysk for å forstå innholdet?
– Dette er innfløkt poesi, og kanskje litt komplisert. Det er nok litt gøyere å oppleve verket når en har littegrann forståelse for innholdet, så i konserten på Troldhaugen kommer jeg derfor til å resitere norske tekster innimellom, slik at publikum forstår litt mer, forteller Augestad.
Surrealisme, psykoanalyse og krig
I Wien har Schönberg i 1912 selskap av en stor interesse for Freuds psykoanalyse.
– Dette går hånd i hånd. Verket er ganske surrealistisk, synes jeg, absurd og grotesk innimellom, med tekster som handler om en form for månegalskap, og en fascinasjon for menneskesinnet og det ikke-rasjonelle.
Verket blir også til rett før første verdenskrig, og Augestad tror ikke at Schönberg ville ha skrevet Pierrot Lunaire etter dette:
– Jeg ser litt på denne tiden som en slags uskyldstid, hvor en hadde tid til å gruble over hvorfor hjernen var så rar. Når det ikke er krig, har en kanskje mer tid til å utforske hva det vil si å være menneske, sier Augestad.
Hvordan ble stykket mottatt?
– Mange hatet det, blant dem Richard Strauss, som hadde sagt at «den eneste som kan hjelpe Schönberg nå, er en psykiater».
Igor Stravinskij derimot, elsket det, og sa at det var noe av det villeste han hadde hørt i sitt liv. At det var solar plexus for den moderne musikken, avslutter Augestad.