Hvorfor ble Signe Lund «glemt»?

Pianisten og komponisten Signe Lund (1868-1950), også kjent som Signe Lund-Skabo, var et kjent navn i norsk musikkliv på begynnelsen av 1900-tallet.

Hun komponerte rundt 60 opus, de fleste klaverstykker og romanser. «Fredsklokker» (1918) er hennes mest kjente komposisjon, sammen med ungdomsverket «Legende» fra 1896.

Hun var en av initiativtakerne til Norsk komponistforening i 1917.

Lund vokste opp i Bergen, med en mor som var komponist: Birgit Lund. Familien hadde kontakt med både Ole Bull og Edvard Grieg. Det var Grieg som mente at Lund måtte ut i verden og få seg utdannelse.

Etter å ha giftet seg og født barn, reiste hun til Berlin og Musikkhøgskolen der. Det sies at hun forelsket seg i Tyskland, og musikken hennes tilhører den tyske, senromantiske tradisjonen.

I 1902 reiser hun til USA med sin andre ektemann. Lund var bosatt i New York fra til 1918, og blant annet aktiv i kvinnebevegelsen der.

Hun hadde to sønner fra første ekteskap, som i voksen alder reiste til USA og kjempet på amerikansk side under første verdenskrig.

Lund promoterte norsk musikk i USA, og virket der som komponist og underviser.

I 1913 mottok hun Kongens fortjenestemedalje i gull for å ha bidratt i å styrke forholdet mellom USA og Norge.

Hun ble også politisk engasjert i det amerikanske sosialistpartiet, og hun sammenlignet det senere selv med Nasjonal Samling, som et sosialistisk parti med nasjonale interesser og røtter i bondebevegelsen.

Da hun fyller 60 år i 1928, blir det arrangert jubileumskonsert for henne Universitetsaulaen i Oslo. På denne tiden dro hun også til Wien for å lære seg tolvtoneteknikk, men hun forlater etter hvert det atonale sporet.

I 1931 blir Lunds klaverkonsert framført, noe som vakte oppmerksomhet som Norgeshistoriens første framføring av en klaverkonsert komponert av en kvinne.

I 1935 traff hun Vidkun Quisling under en togreise, og hun ble medlem av Nasjonal Samling.

Hun mottok kunstnerlønn i krigsårene, og skrev blant annet komposisjonene «Føreren kaller» og «Heil og sæl, du norske kvinne». Hun forfattet også essayet «Kunsten skal tjene nasjonens interesser», utgitt i 1942.

Signe Lund ble etter okkupasjonen dømt for landssvik. Tausheten rundt virket hennes knyttes til æresoppgjøret etter krigen.

Hun ble ekskludert fra Norsk Komponistforening og Tono, og i en periode fradømt stemmeretten. Lund fikk ikke lov til å fortsette med foredragsvirksomhet, og det ble et allment forbud mot å utgi eller framføre musikken hennes.

Hun døde i 1950, 81 år gammel, og rakk dermed ikke å oppleve navnet sitt rehabilitert, slik andre komponister fikk etter hvert.