Lek, identitet og masker: Vibeke Tandberg

Vibeke Tandberg (f. 1967) regnes blant de fremste representantene for postmoderne konseptuelt fotografi. Utstillingen De lever på Kode markerer en hjemkomst for kunstneren, som startet sin karriere som student i Bergen.

Som en sentral skikkelse i den nordiske bølgen av unge kunstnere på 1990-tallet, er Tandberg særlig kjent for sine serier manipulerte fotografier. Tandberg regnes som en pionér innenfor det digitale fotografiet som kunstform.

I dag er film, skulptur, skjønnlitteratur og teater integrerte deler av et kunstnerskap preget av nysgjerrighet og stadige tematiske skifter.

Mellom det private og det som deles med andre

Utstillingstittelen De lever kan peke både på selvet som noe mangfoldig, og mot Tandbergs mange karakterer som trer frem i verkene hennes.

I Tandbergs kunstnerskap er identitet noe som stadig forskyver seg. Gjennom fotografi, film, tekst og skulptur utforsker kunstneren hvordan vi utfolder oss i en lek mellom kropp, bilde og blikk, mellom det private og det som deles med andre.

Verkene kretser rundt hvordan et menneske blir til, og hvordan dette alltid kunne vært annerledes: Hvem vil jeg – hvem kan vi – bli?

Banebrytende fotokunst og mediedebatt

Tandbergs tidlige arbeider fra 1990- og 2000-tallet markerer et gjennombrudd for en ny form for fotografisk praksis.

Gjennom iscenesettelser og digitale manipulasjoner, utfordret hun forestillingen om fotografiet som en nøytral gjengivelse av virkeligheten.

Serien Brud (1993), skapt i Bergen, ble et gjennombrudd og kastet henne inn i medienes søkelys.

Ikledd brudekjole lot Tandberg seg fotografere sammen med elleve ulike menn, før bildene ble publisert som bryllupsannonser i 23 norske aviser sommeren 1993.

Prosjektet utfordret forestillinger om ekteskap, monogami og fotografiets sannhetsverdi. Ved å gjenta og variere rollen som brud, leker kunstneren med forestillingene om brudens uskyld og om «den eneste ene».

Iscenesettelse og manipulasjon

Tandbergs kunstnerskap står i tett dialog med internasjonale navn som Hannah Wilke, Cindy Sherman og Tracey Emin. Dette er kunstnere som, slik Tandberg selv har formulert det, «lagde verk ved å reise rundt med seg selv».

I fotoserien Living Together (1996), hennes internasjonale gjennombrudd, figurerer hun i en iscenesatt hverdag.

Ved bruk av digitale bildebehandlingsteknikker, på et tidspunkt da slike verktøy så vidt hadde begynt å gjøre sitt inntog i kunstfotografiet, skaper hun en illusjon av å leve med sin egen tvilling.

Slike fordoblinger og manipulerte dobbelteksponeringer av seg selv preger i stor grad Tandbergs kunstnerskap. Ikke bare i fotografiene, men også i filmer som BOXING og Merge (begge 1998), samt i den litterære delen av kunstnerskapet.

I romaner og bokessay beskrives en strevende og tvilende kunstner, i jeg-form eller tredjeperson, med umiskjennelige likheter og sammenfall med Tandberg selv.

I serier som Faces (1998) glir kunstnerens eget ansikt over i andres, og skaper nye fiktive selv.

Fragmenterte hester og dødsdømt Americana

Den viktigste rekvisitten i Tandbergs kunstnerskap til nå – utenom henne selv – er en lateksmaske som forestiller en eldre mann.

Kunstneren kjøpte masken i 2003 da hun var gravid med tvillinger. Med utgangspunkt i de formale mulighetene i sin egen høygravide kropp, forvandlet kunstneren seg til karakteren «Old Man».

I serien Old Man Going Up and Down a Staircase (2003) blir den barntunge magen og det rynkete ansiktet – to helt ulike aldersmarkører – kombinert i én kropp.

Verket åpner slik opp for en undersøkelse av kjønn, alder og kropp som noe performativt og foranderlig.

Gjennom kunstnerskapet har masken opptrådd i både symboltunge og trivielle situasjoner, og materialisert seg i alt fra fotografier, gips- og bronseavstøpninger, til komiske Instagram-filmsnutter. Maskens historie er også beskrevet i Tandbergs essaysamling Uvilje (2019).

I serien Old Man Cowboy (2022/23) har den gamle mannen fått en ny rolle som
amerikansk cowboy, men fremstår mer som en iscenesatt figur enn en
troverdig karakter, en figur som gir en illusjon om maskulinitet, frihet og styrke.

Utstillingstittelen De lever er også lånt fra John Carpenters kultklassiker They Live (1988), som allegoriserer det nyliberalistiske USA under Reagan gjennom en invasjon av romvesener.

«Old Man» spiller også hovedrollen i to nye filmer Tandberg har laget til utstillingen, der et undergangspreget Amerika danner bakteppet.

I Post Americana (2026) møter vi en cowboy som vandrer målrettet i et
ubestemmelig landskap, før han til slutt bukker under. Filmen They Live (2026) er laget parallelt.

Mellom mennesker

Den gjentakende bruken av motiver og rekvisitter, som Tandberg tidlig etablerte, står fortsatt sentralt i hennes praksis.

Under Russlands invasjon av Ukraina og de vedvarende krigshandlingene, har en ny rekvisitt fått hovedrollen i Tandbergs kunstnerskap: en utstoppet hest, kjøpt på Finn.no.

Resultatet er Hestearkivet (2023), som består av en rekke gipsavstøpninger av den utstoppede hesten, arrangert i en stor stålreol.

Parallelt med dette arbeidet skrev Tandberg romanen Hestedagboken (2024). Her følger vi en kunstner som har anskaffet seg en utstoppet hest, og som gradvis selv nærmer seg samme skjebne, idet kroppen åpnes og de indre organene fjernes.

Hesten møter oss også på veg inn og ut av Stenersen. I skulpturen Hestebarrikade (2024) er den samme hesten gjengitt i betong.

Verket ble opprinnelig bestilt av Norsk Billedhuggerforening og vist på fortauet som en del av Skulptursone Øvre Slottsgate i 2024. Der viste det til den beryktede, voldelige konfrontasjonen mellom unge demonstranter og ridende Oslo-politi i 1978, bare noen kvartaler unna.

Tandbergs kunst kan forstås som en kontinuerlig undersøkelse av hvordan vi blir til i møte med verden.

I dette rommet mellom mennesker, bilder og virkelighet oppstår muligheten for endring.

Det er her, i bevegelsen mellom det som er og det som kan bli, at verkene hennes lever.